40-årskrisen og meningen med livet og sånn…

2016-06-08 10.18.12 – Klassiske tegn på 40- årskrisen, lo min kloke venninne mot meg. Det var en av de første, virkelig varme sommerdagene her på sørvestlandet, og vi spiste lunsj ute i sola på en av byens cafeer. Minstemann sov i vogna, vi hadde på oss solbriller, og den milde brisen smøg seg gjennom florlette sommerbluser. Jeg fortalte om tanker jeg har hatt i det siste, om veivalg og verdier. Ja; jeg var til og med innom de store spørsmålene om meningen med livet.  – Jeg har bare dette ene, dyrebare livet, argumenterte jeg. Og det står så tydelig for meg at de valgene jeg tar, det livet jeg ønsker å leve, må vurderes ut i fra mine ønsker og verdier, ikke etter hva jeg tror andre forventer av meg. Venninnen min (som nettopp passerte 40) var som vanlig en klok og inspirerende samtalepartner.

Continue reading

Advertisements

Virginia og jeg. Bekjennelser fra en baderomskrakk.

– Rommet er like mye abstrakt som konkret, argumenterte jeg. Hun skriver jo om at kvinner trenger et fysisk rom borte fra dagligstuen som er omringet av ungeskrik og andre forstyrrelser, for å kunne produsere litteratur. Men det handler jo åpenbart også om å etablere et eget litterært rom, et kvinnelig rom i offentligheten. En litterær stemme, sa jeg med iver og engasjement. – Jeg mener det først og fremst er tilgangen til et slags kontor, en skrivestue, fysisk adskilt fra resten av huset, brøt min beleste studievenninne inn.

Det var slutten av 90- tallet, og gjengen fra lesesalen hadde flyttet kaffepausen ned til Café Opera. Kaffeen var like beksvart som den store og uformelige regnfrakken som lå fuktig over stolryggen; min faste følgesvenn i stiv kuling og regn over Puddefjordsbroen.

Continue reading

Å redde verden. En enkel oppskrift.

5458136_2580007– Derfor må du gå til skolen, sier jeg til 9 – åringen. Nyhetene surrer på TV-skjermen, og toppsaken er regjeringens etterlengtede klimamelding. Statsministeren feier kritiske røster om regnskogfond og månelandinger en anelse irritert til side, og stråler i det han sier: vi skal sykle!

– Han sa sykle, ikke gå, kommer det tørt fra 9 – åringen. Men det går ut på det samme, svarer jeg. Som den politisk korrekte mammaen jeg tross alt er, har jeg for lengst meldt guttene inn i Miljøagentene. Vi kildesorterer, bruker (i alle fall noen ganger) handlenett i stedet for plastikkposer og har installert varmepumpe. Jeg har mitt på det rene, konstaterer jeg fornøyd. Også klærne i huset er rene, vi vasker dem på 30 grader og lufttørker dem. Jovisst, alt på det rene.

Continue reading